Stranger in Sweden

Fredags kveld, innhold:

- Desperat fotpleie etter helt uforberedt bråsommer. Tøfler rundt i små sokker med en liter krem i hver i håp om babyføtter i morgen.

- Fluer eller andre krek slått halvt i hjel til underholdning for katter: 2.

- Vitenskapelig eksperiment: Har kjøpt ovnstermometer for å sjekke om ovnen min blir så varm som den sier at den blir. Det blir den.

- Forbannet konsumentøyeblikk: Det tar imidlertid over 1,5 time for ovnen å nå full varme. Dette kan umulig være riktig? Koster det meg i så fall ikke urimelig mye strøm å lage mat?

- Søvnløs undring: Skal jeg orke å klage på det?

Ved imdbing i kveld kom jeg over dette bildet. Av Meg Ryan og Anette Bening fra den nye filmen ‘Women’. Henholdsvis 47 og 50 år gamle. Fullkomment generiske i ansiktet og med hår som tenåringer.

Ikke den verste Joker-jobben (de har heldigvis bedt Meg om ikke å smile), men så trist! Hvor ble ansiktene deres av?

Om det ikke hadde vært for intense sveitsiske gnagsår (hva skjer egentlig med føttene bare fordi det er vinter i 8 måneder?) hadde jeg aldri, aldri i hele verden kollapset hele min estetiske overbevisning og kjøpt Crocs. Riktignok ikke de grusomme tøflene med hull, men likevel.

Det fine er at de er utrolig komfortable og at de ikke ser så verst ut. Det litt dumme er at om man fotsvetter voldsomt fordi det er dritvarmt i Europa så sier det schvupp schvupp når man går.

Der sitter man, sommersteikende, og føler seg ganske fin i klærne fra esken merket ‘Sommer’. Og etter kort tid i varmen begynner man å lukte mildest talt besynderlig.

Lukten av mai. Fuktig kjellerlukt fra t-skjorta som burde ha fått vasket seg før bruk blandes med den umiskjennelige lukten av selvbruner. En svipptur utenfor med blåhvite legger fører alltid til panisk leting etter min gamle venn, Helena Rubensteins Golden Summer Legs.

Ikke at de blir så veldig gyldne, leggene, jeg tror det er kraftig Placebo på tube for flere hundre kroner vi snakker om. Jeg tror rett og slett ikke at jeg har pigmenter på beina. Men den lukter best av alle selvbrunere og gir brunt glitter på beina med en gang og gjør aldri leggene orange.

Lukten av selvbruner stiller den verste angsten for å blende omgivelsene. Jeg soler meg jo ikke, som tidligere nevnt. Ihvertfall ikke uten faktor 30 på hele kroppen. Helseangst og alt for mange føflekker.

Mai er heftig selvbruningsmåned og det er mye peeling og barbering på gang. Kanskje fordi man er nødt til å gå på jobb sammen med de snikene som reiser tidlig til Hellas og setter hele det sårbare økosystem av hudfargenes hierarki i ubalanse.

Nå som jeg er alt for gammel til å late som om jeg bare er emo i de utvaskede svarte klærne mine føler jeg et visst behov for å tilpasse meg samfunnets krav og stille med fregner på nesen, ekte eller sminkede.

Men når mai er over gir jeg faen, og dette er det underlige: ingenting på kroppen er noe brunere da. Snarere tvert imot, jo lenger ut på sommeren vi kommer, jo blekere blir jo jeg - relativt sett, for alle andre har ligget og trykket på en strand hele fellesferien mens jeg har sittet og drukket øl under parasoll med faktor 30.

Jeg driter i at jeg kommer tilbake på jobb som vampyr i august. Men nå i Mai, nå har jeg angst.

Det er ingen parasoller på utecafeen og jeg forsøker å drikke mine øl sakte og ikke tenke på hudkreft, fordi jeg glemte å smøre meg før jeg gikk ut.

Ovenfor meg sitter en mor og en voksen utviklingshemmet datter. Øl, øl, øl!, ropte datteren da de kom inn. Hun har allerede slukt ølen mens moren nipper til sin Ramløsa. Det blir aldri bestilt noen ny runde. De sitter der like lenge som meg. De snakker ikke sammen, sitter bare skulder ved skulder og ser ut over folkehavet.

Jeg deler mitt bord med en ung gutt og hans mor, han student og veganer, hun tilreisende på besøk. Hun peker på et hus og sier at der bodde hun for mange år siden. Han sier at hun burde ha eid den leiligheten og solgt den nå, hun ville ha tjent en fin liten slant - selv om man såklart betaler alt for mye for leiligheter i denne delen av byen. Hun sier at han mangler shampo og at hun ikke fikk vasket håret i morges. Ja, det er sånn vi kjører nå sier han og ler. Bare vanlig såpe og så balsam, masse balsam. Javel, sier hun. De drikker en øl sammen og skåler og øver seg på å praktisere aksept.

Folk spør meg oftere nå, om jeg ikke vil ha barn, enn når jeg hadde kjæreste. Jeg svarer litt etter dagsformen, noe nytt nesten hver gang. For jeg kan ikke fortelle sannheten, hvis milde versjon er at jeg vet jammen ikke.

Å få barn er den enste sjansen kvinner har til å gjenskape den fullkomne enhet man hadde med sin egen mor. Å hvile i total kjærlighet. Dermed skaper man en dobbel sorg - ved å speile den uutgrunnelige avstanden til ens egen mor: Å ville være ett med noen som ønsker din totale oppmerksomhet og samtidig fullstendig frigjørelse. Det er sånn det skal være. Alt annet er et overgrep.

Vi er ikke ment til å reflektere over dette, disse helt naturlige driftene. Det går galt når vi er nødt til å velge det.

Slår aldri feil, følgende innsikter kommer trillende på en snor sånn rundt omkring første helga i mai

- Det blir faktisk sommer i år også!

- Jeg har ingen sommerklær!

- Oi, det  fins en eske på loftet!

- Med utrolig fargesterke klær

- … som ikke passer

- Å, der er favorittskjørtet fra 2000

- og toppen fra 2004!

- Jeg driter i moten, disse klærne er utrolig komfortable!

- Selv om man er singel er det nå på tide å barbere leggene

- Kanskje på tide å kaste exens favoritt t-skjorte som lukter mugg etter Joguslaviatur med luftfuktighet på nær 100%?

- … nei, den kan vel få være med litt til

- Jeg trenger øl!

- oppfyller våre behov. Og det i primetime!

Dolly Parton spesial på SVT2 i kveld. Dokumentar, konsert, Blomster av stål.

Jeg betaler min lisens med glede.

“Vem var Josef Fritzl?”, spør Dagens Nyheter, på samme måte som alle andre medier den siste uka. Det er vel nærmest som kollektiv terapi å betrakte, at denne fryktelige mannens handlinger forklares med at han var voldtektsmann og sexturist, selv om dette ikke er bekreftet. For riktige fullendte monstre er mindre skumle enn bestefarslignende menn vi passerer hver dag uten å ane om de har stjålet livet fra andre på de meste grusomme måter.

Jeg er ikke noe interessert i hvem denne mannen er, jeg syns jeg vet nok om han allerede. Det jeg er interessert i er kona hans.

Jeg vet ikke om det er urettferdig å stille spørsmålet, men hvordan kan noen lukke øynene for så mye virkelighet? Datteren din rømmer hjemmefra, etter et par år sender hun barnebarnet hjem for å leve med deg, og etterhvert finner mannen din tilfeldigvis andre barn som også blir en del av familien. Alt dette mens du aldri får lov til å gå ned i din egen kjeller.

DN skriver:

Josef Fritzls 68-åriga fru är inte misstänkt. Polisen håller det för osannolikt att en kvinna kan acceptera det faktum att hennes man håller hennes dotter fången och är far till hennes barn

Det er sikkert riktig. Likevel skremmer Elisabeth Fritzl meg mer enn monstermannen. Jeg vet jeg ikke kunne ha vært ham. Jeg er ikke sikker på at jeg ikke kunne ha vært henne.

Det kan ikke sammenlignes med den egentlige forbrytelsen, å ikke være oppmerksom på at den skjer. Men det er ikke vanskelig å forestille seg graden av Elisabeths selvbedrag for å få virkeligheten til å henge sammen.

Hvem kan ikke kjenne igjen et drag av det hos seg selv?

Sommerens yogareise bør faen ta meg være bra. Samme uka spiller tre av mine favorittartister i nærheten: Leonard Cohen, Magnetic Fields og Cat Power! Det er som som Strangers egen musikkfestival, og der sitter jeg på Lesbos med beina i kryss og forsøker å lokalisere mine chakra innenfra. Skikkelig dårlig planlegging.

På den andre side: Jeg sparer jo tusenvis av kroner på å ikke være her da. Sukk.

Many Capricorns will meet their soul mate, for this aspect is considered one of the best for that kind of meeting. Pair that aspect with this month’s aspects at the new moon May 5, and Mama Mia, what a chance you have to find love! (When have I ever sounded this way?) (Astrologyzone)

Oh great. Den store kjærligheten skal komme dundrende på nymåne-mandag.

Jeg er utrolig uforberedt.

På mandag skal jeg til Sveits, og tenk om soul maten min fins der, kanskje han jobber i en pølsebod hvor jeg stopper fordi jeg er litt sulten og så må jeg plutselig flytte dit og vaksinere kattene for rabies og jeg har jo allerede dyp Sveitserangst fordi man ikke kan se havet, men det kan jeg jo ikke ta hensyn til hvis det stemmer at han er min sjelevenn. Antakelig snakker mannen tysk og da vil jeg antakelig aldri ha lyst på sex mer og pølser er dessuten usunt, kanskje han er en sånn mann som skal ha kjøtt til middag hver dag. Ikke nok med at jeg er kjærlighetsflyktning uten karriereplaner i Sverige, nå skal jeg plutselig måtte sitte feit og i sølibat i indre Europa og diskutere ulike typer sennep med en fyr jeg tilfeldigvis traff på konferanse.

Vurderer sykemelding.

Hvor mange går det i et glass?

Pjusk Stranger equals sofa equals hva som nå tilfeldigvis er på tv. Equals: Hva i helvete mener de med at det der grusomme Cashmere Mafia er en erstatning for Sex and the City?

CM er mer Hollywood Wifes enn SATC. For noen sure gifte kjerringer. Rent bortsett fra at det er dårlig på egne ben er det helt meningsløst å sammenligne dette med SATC. Fy faen så sur jeg blir.

Husker du Hollywood wives?

Og etter dette gjensynet savner jeg det førironiske åtti-tallet og dets straight faced horror enda mer. Fri meg fra clever tv. Takk.

Har hatt det avsindig dårlig i dag. Begynner jeg å bli ordentlig syk eller er det bare ettervirkningene av helgens svogerfyll og duskregnsvandringer? Kanskje langtidsvarige beinhinnerelaterte joggeskader?

At jeg ikke kan holde ut til klokken fire om natten lenger er åpenbart.

…kroppen er i full krisestemning. Jeg løper og løper og det fins ikke en bussrompe i sikte.

Jeg har snørt på meg nye sko og lagt ut på joggetur for første gang på nesten tjue år. Leste en artikkel om at jogging er effektiv trening og tenkte at det er jo kjempesmart. Må konkludere med at jeg er lett å begeistre.

Det ender med å bli en litt hektisk halvtime hvor jeg ender med å jogge kanskje bare 300 meter før minnene med beinhinnebetennelse anno 1992 får meg til å velge speedwalking i stedet. Til jeg fryser så mye at jeg må jogge litt igjen. Til jeg får blodsmak i munnen. Og så videre.

Det er ikke særlig effektivt å jogge for meg. Jeg får det ikke til. Jeg kan løpe fullt øs, da går det fremover i det som føles som en løs og ledig stil. En stund iallefall. Men jeg skal jo ikke sprinte. Jeg skal jogge, står det i artikkelen, i lav hastighet, så jeg kan føre en vanlig samtale, helt aerobt og fettforbrennende deilig.

Det skjer noe rart med kroppen. For det første går det ikke fremover når jeg jogger. Det går liksom bare opp og ned, det er nesten som å hoppe på stedet. For det andre pendler beina mine litt sånn uattraktivt jenteaktig bakover og utover samtidig i stedet for å gasellehoppe som mine felles joggere. Hvordan kan jeg unngå å spurte og samtidig bevege meg fremover? Det burde de ha skrevet om i den artikkelen før jeg kjøpte nye joggesko.

Psykologen i ukebladet sier at man må jobbe med sin indre stemme. Man må rett og slett begynne å se seg selv som et menneske som jogger. Man må si det høyt til seg selv og til andre: Jeg jogger tre ganger i uken.

Jeg har et stykke å gå.

- Jeg vil jo ikke gjøre leiligheten min til en celle, nå som jeg venter barn nummer to, sier den gravide kvinnen. Vi diskuterer styrets forslag om at alle leiligheter skal pålegges å ha sikkerhetsdør.

Kvinnens følelsesladede appell akkompagneres av levende demonstrasjoner av hvordan brannmannskap har blitt låst ute og folk har brent inne fordi en øks (kroppsdemo) ikke kan hugge gjennom en dør (kroppsdemo). - Hvorfor skulle du låse sikkerhetslåsene hvis du likevel var hjemme?, spør en annen, ganske normal kvinne. Mer kroppsdemo av øksens nederlag mot sikkerhetsdøren og nervøs stryking over mage og tilting av hode som om vi alle har sagt at vi personlig vil drepe barna hennes.

Dette er samme kvinne som nettopp har insistert på at styret skal protokollføre at undersøkelsen av nye tørkeskap skal ta hensyn til “det globala miljøet som berör oss alla” (stryking på mage). Ja, man kan jo ellers mistenke at styrets ønske om å finne billigste - altså minst energikrevende - løsning må jo være stikk i strid med alle ønsker om å forhindre oppheting av klimaet. Hallo?

Seriøst: Jeg fylles av et umiddelbart behov for å være gravid selv, så jeg kan hate denne kvinnen uten at noen skal tro at jeg er misunnelig på hennes lille opportune mage.

Samme gravide kvinne har også utredet utskiftning av heisdører i alle oppganger, med tre ulike alternativer som vi kan ta stilling til slik at rullatorer, rullestoler og barnevogner også få plass i heisen. Hun har til og med ringt megleren for å få bekreftet at leilighetenes verdi vil stige ved dette kunstgrep (Har hun bekkenløsning? Hvor får hun all denne fritid fra?).

Og da, akkurat når jeg tenker at et menneskes fremtoning knapt kan bli mer selvsentrert og smug, så reiser det seg en gammel dame og spør når det blir lovpåbud om at bårer også skal kunne få plass i heis. Den gravide kvinnen smiler forståelsesfult og sier at det er *neppe* hensiktsmessig.

Alle faser av livet har nok sine kjepphester. Selv er jeg glad for at min egen navlelo iallefall ikke fremføres på skånsk. Det er jo alltids noe.

Når svensker skal være fikanostalgikere snakker de ofte om Hallongrottor og andre bakelser som eldre tanter tradisjonelt har bakt og spist.

Jeg har hørt dette mange ganger og ikke satt meg ned og tenkt alvorlig på det, men har hatt et helt klart bilde i hodet mitt om at det var sjokoladefargede, litt avlange kaker (rotteform) med skumfyll i magentafarget bringebær (hallon).

Snarere hallon-rottor, innser jeg jo, men er det ikke Hallongrottor et fantastisk rikt ord? Dog ikke lenger. For nå hørte jeg det på radio og kjedet meg så sterkt at jeg måtte løpe til pc-en for å google bakelsene.

Å herregud, hvilken skuffelse. Sånn ser de ut:

Ja man forstår jo. Grottor. Bringebærhøl, altså. Ikke like rikt, spør du meg.

Som den glade, introverte person jeg er er min eneste konklusjon at jeg igjen har fått bekreftet mitt verdenssyn: Å konfrontere de indre tanker og fantasier med virkeligheten gjør livet blekere og fattigere.

Bare for hardcore surdeigsnerder.

Kanskje det bare er når man har brukt hver ledige øyeblikk på å bake nesten velykkede surdeigsbrød at man virkelig kan sette pris på håndlaget til disse guttene. Er forelsket.

Fra Artisan Bakers.

Den siste uka har J.K. Rowling gått til rettssak mot en fan som har laget et Harry Potter oppslagsverk.

Det er ganske mange ting jeg ikke helt vet hva jeg mener noe om når det gjelder opphavsrett. Men det synes åpenbart for meg at fortolkningen av opphavsrettens prinsipper er foreldet, inkonsekvent og mangler et grep om kunstens grenser.

At kunstnere vil verne deres harde arbeid er naturlig. At all kunst i noen grad er resultatet av imitasjon / inspirasjon likeså. Ingen krever at J.K. Rowling betaler Roald Dahl eller Tolkiens etterkommere avlat for sine suksesser. Og alle forstår at J.K hadde blitt litt sur hvis noen hadde laget pornofilmer hvor Harry og Dumbledore… ja, du forstår.

At livet må stille seg til disposisjon for kunsten er også hevet over enhver tvil. Big Sue, som satt modell for Lucien Freuds bilde må dermed nøye seg med de 20 pund per sitting hun fikk for ti år siden - selv om bildet går under hammeren for 35 millioner dollar denne uka. Til og med mine egne bryllupsbilder er underlagt Åndsverksloven, jeg aksepterer (merkelig nok) at bilder av meg selv ikke kan trykkes opp av andre enn fotografen. Fordi selv om det er min bestilling så er det hans åndsverk.

Men på hvilket tidspunkt må kunsten slippe tak i verket og overgi det til virkeligheten? Harry Potter er jo ikke lenger bare syv enkeltstående verk. Hans univers har blitt virkelighet. Den stakkars fan som har gitt ut Harry Potter leksikonet har hverken skjendet eller stjålet J.Ks skaperverk, han har bare dokumentert det. Såfremt han ikke har faktiske feil i leksikonet kan jeg ikke forstå at man kan protestere på opphavsrettslig grunnlag. Eller at man burde få lov til det.

Usympatisk, uklokt og umoderne. Jeg håper J.K. lider et sviende nederlag.